Morgenfuglen

Morgenfuglen kvitrer -
et pip med rusten røst,
for den har nettopp vakne
tel lyset som en trøst
så vidt den registrerer
så er det itte høst.

Morgenfuglen tenkjer -
det er ei merkelig jord,
så mye vondt i livet,
så mange stygge ord.
Når altfor mange vondter,
skar setta djupe spor.

Morgenfuglen ønsker -
seg flere varme blikk
det er for mye kulde
og beregnende taktikk.
Når meg og mitt og atter meg,
er alt som gjør en rik.

Morgenfuglen håper -
hver enkelt må bli sett
og møtt med åpne armer
med en lys og varm palett.
Å væra slik som en vart skapt,
det er en menneskjerett.

Morgenfuglen trur på -
at det er på gang no' stort
som får øss tel å sjå at
itte alt vart kaste bort
Det var tross alt e kime
med lys frå en åpen port.

Morgenfuglen vet nå -
at kjelda åt en bekk
blir tel e elv som baner vei
for latter og for lek.
Og at omtanke og kjærlighet
er godt for en som sjøl er vek.
24.3.12 WenChe